alle blogginnlegg

 

Hvordan vet du hvilken utdanning du skal velge?

Skrevet av Ann Kristin Svartefoss, 10. januar 2018.

I løpet av en lang fartstid som rådgiver er det som fascinerer meg mest hvordan vi mennesker er skapt til å tenke ulikt.

Likevel er det også en del fellesnevnere. Det er ofte to ulike kategorier av mennesker (min venn som er sosialantropolog sier at man aldri skal sette mennesker i bås. Unnskyld, Lise). Men here you go. Du har de som er veldig trygghetssøkende i sin tilnærming. De vil gjerne ha et yrke og en tittel. Slik som sykepleier, lege, politi, advokat også videre. Mens andre er mer opptatt av interesse og hva de synes er spennende.

 

Et godt eksempel er nemlig venninnen min som studerte sosialantropologi. Hva er egentlig det? Vi har tullet mye at det har noe med individ og felleskap å gjøre. Egentlig så er det er et fag innen samfunnsvitenskapen som studerer de sosiale og kulturelle sidene ved menneskelige samfunn. Sentralt i antropologien står begrepene samfunn, kultur og symboler.
 

Jeg som studerte noe så tradisjonelt som international business kunne ikke fatte og begripe hva man skulle ende opp med etter en slik «tulleutdanning.» Lite visste jeg at sosialantropologene reiser ut på feltarbeid for å lære mer om hvordan verden fungerer. Jeg visste heller ikke at Lise skulle ende opp i praksis på ambassaden i Filipinene, for deretter å ende opp i en meget spennende jobb innen akademia. Lite visste jeg at denne utdanningsreisen skulle bli så mye mer enn bare en utdanning. Det ga henne nødvendig erfaring. Evnen til å respektere andre mennesker, og evnen til å bosette seg i en kultur så fjern fra Norges, har gitt henne en ro, og hun er sikkert den mest genuint ekte personen jeg har møtt på min reise så langt i livet.
 

Hvorfor snakket ikke rådgiverne om dette? Hvorfor sa de til meg på ungdomsskolen at det eneste yrket jeg passet til å ha var begravelsesagent? Dette var basert på en interessetest jeg tok hos rådgiveren da jeg skulle velge om jeg skulle ta design og håndverk eller om jeg skulle gå studiespesialisering. Valget var tøft. Egentlig var jeg en kreativ sjel som elsket å tegne. Jeg elsket å se konturene av et menneske og gjenskape dem på papiret. Kort sagt - jeg elsker å skape ting. Men ettersom snittet mitt var rundt 4, anbefalte de meg studiespesialisering. Jeg fikk nok mye, men mistet også mye. I dag kan jeg ikke tegne en strekfigur rett engang. Men hvilken rolle spiller det. Jeg har jo fått så mye. Jeg valgte studiespesialisering. Jeg var ikke god, men overlevde dette også. Jeg tenkte på hvilke av fagene som lå mitt hjerte nærmest. Jeg kan med hånden på hjertet si at dessverre var det ingen av dem. Jeg famlet i blinde. Hva skulle det bli av denne jenten som en gang hadde en gudegave i og elsket tegning, men som nå var endt opp som en middelmådig akademisk jente som hadde brukt halve vg3 på å være i festansvarlig i russestyret? Var det håp for én som meg? Var det slik at noen ville tørre å ta sats på lille meg fra Fyllingsdalen?
 

Svaret var, tro det eller ei, ja. Jeg hadde en venninne som dro meg på et eventyr til Spania. Der skulle vi lære oss spansk. Det kunne jo være lurt siden vi tydeligvis skulle ha en internasjonal karriere. Dette var litt av et år. Der sto vi, 19 år og trodde vi var «queen of fucking everything», og med 40K i kofferten kunne vi leve som dronninger. Helt til min mor ringte fortvilet og spurte hva Bershka (en klesforretning) var. Jeg hadde svidd av alle pengene på shopping og livet. Herregud, hva skulle jeg gjøre nå? Jeg måtte få meg en jobb. Kan jo ikke leve på luft når du har vært vant til det søte liv med tapas og vin. Dette var en av mine første store lærepenger. Du må lære deg at du ikke kan bruke mer enn det du har. Dessverre. Vi må tære etter evne. Dersom flere av dere har gått i denne fellen, så kan jeg si dere at det er av disse feilene vi lærer og kommer oss opp og frem. Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Husk også at dersom du har gjort noen feil, så er du langt fra alene. Alle gjør det! Men ikke alle vil snakke om det. Ta feilene dine med deg på reisen som nyttig erfaring. Ikke bruk tid på å være sur eller skuffet over deg selv. Du må rett og slett se på det som en erfaring og bruke det for hva det er verdt.
 

Etter Spania var det gjort. En reiselyst var tent. Men hva gjør en middelmådig jente fra Fyllingsdalen for å finne sin vei videre? Aner ikke. Men reise ville jeg. Noen andre venninner hadde nettopp kommet hjem fra backpacking i Australia og var forelsket i landet og folkene. Bli med da, sa de. Javel, sa jeg og skrev en søknad til noe som het International business. Jeg prøvde å tenke om jeg som ikke var en akademiker på videregående kunne klare dette. Jeg tenkte med meg selv at jeg ikke kunne annet enn å prøve.
 

Møtet med akademia var et helvete. Det var gøy, men fy søren det var hardt. Jeg som hadde konsentrert meg mest om festansvarlig-rollen på vg3, måtte nå jobbe for å komme noen vei. Den første eksamen i regnskap, gikk rett åt skogen. Jeg strøk og skrev ikke noe annet enn navnet mitt. Jeg husker at jeg gikk ut av eksamenslokalet og tenkte ”Fy faen, du er den mest ubrukelige på hele campus, du må bare reise hjem og finne deg en jobb hvis noen i det hele tatt kunne tenkt på å ansatte deg”. Jeg gikk hjem oppløst i tårer og sov til dagen etterpå. Dagen etter tenkte jeg at jeg hadde to valg: bestemme meg for å høre på denne idiotiske, negative stemmen i hodet mitt, eller bare gi litt faen. Brette opp armene og se i meg selv. Hadde jeg jobbet smart nok? Ville jeg dette sterkt nok? Svaret var nei og ja. Jeg bestemte meg for å justere meg for å jobbe hardt. Ingen kan gå veien for deg. Jeg kan bare gå den selv. Resultatet var etter 3,5 år en Bachelor i International business. Den jenten som tidligere så på seg selv som en middelmådig vimsete jente fra Fyllingen hadde klart første delmål. En bachelor var i havn.
 

Så hva skulle jeg gjøre nå? Jeg begynte å søke på jobber, og var så heldig å treffe Lise. Vi endte opp med å bli kollegaer. Fra et internasjonalt studie med fokus på internasjonal business så fantes det ikke mange som Lise. Jeg ble med ett veldig fascinert og skjønte at det å få input fra andre miljøer er viktig. Hent inspirasjon fra andre som tenker ulikt som deg! Til og med den dag i dag er jeg venn med Lise. Jeg bruker henne som sparringpartner, og vi kan le og kose oss. Tenk hvor teit jeg var som undervurderte sosialantropologien. Hvordan kunne jeg, en middelmådig jente fra Fyllingen, tenke så feil. Det hele handlet om innsikt, forståelse og modenhet. Den dag i dag skylder jeg Lise en stor takk. Takk for at du ga meg god innsikt og takk for at jeg er så heldig å få lov til å være din venn.
 

Så for dere som nå står klar til å velge. Tenk at veien ofte blir til mens man går. Ta imot råd, men velg selv hvilke du ønsker å følge. Ta sjansen selv om du føler deg som meg en middelmådig person. Og lov meg at du etter dette aldri kaller deg selv middelmådig eller noen andre negative ord igjen. Lov meg at du heier på deg selv. Da blir veien så mye lettere.

 

 

Alle blogginnlegg